...skal stå
       - når noget andet ramler...

Tilbake

Os Musikkforening gav ut CD i samband med 100-års markeringa i 2001. Denne er å få kjøpt. Kontakt oss på e-post.

Det var det hundreåret då alt nytt skaut fart og mykje gamalt gjekk i grav. Bilen, flyet og ei endelaus rekkje av telekommunikasjonar kom. Vi nådde månen og langt ut mot stjernene. Vi gjekk amok i revolusjonar og krigar. Gamlelandet fekk vasskraft og industri, bygde ut handelsflåten, fiskeria og tamfisken - utvikla seg frå å vera eit av dei fattigaste landa i Europa til å bli oljefløymande og rikt. Verda vart lita, seiest det. Men ho vart samstundes grenselaust mykje større på mange område. Avstand i tid og rom har inga meining meir. Den gamle kulturen vår har vi kan hende pakka ned med sløyfe på - til bruk ein gong innimellom. Men vi har opna for verda. Musikalsk er dei felles skattane våre mykje større enn dei nokon gong har vore. Barokk er sameige like mykje som rock. Søramerikansk eller russisk eller afrikansk renn på nye vegar inn i alle verdas avkrokar, til dømes Osøyro.

"Glade Jul! Nu har vi fået opført "Til Sæters" med indtækt omtr. kr. 30,-. Lenge leve Os Musikkforening, den skal stå når noget andet ramler!" Slik skreiv Nils O. Moberg i "sekretærboken" 25. desember 1902. Så langt har han fått rett - endå om økonomien stundom har vore skrøpelig.

Os Musikkforening ble stiftet 10. november 1901 av Lars N. Nicolaysen, Anders Kuven, Hans Bertelsen, Nils Bertelsen og Nils O. Moberg. Sistnevnte fikk opptatt et lån (han sto selv som hovedkausjonist) og ved fanejunker Nilsens hjelp fikk de kjøpt en del utrangerte instrumenter i Bergen. Hans Bertelsen, som hadde gjennomgått en musikkskole i det militære, ble foreningens første instruktør. Han gikk nå i gang med å lære opp de øvrige, og Os Musikkforening var en realitet.

Den første besetning var slik: Hans Bertelsen, kornett; Nils Bertelsen, kornett; L. N. Nicolaysen, althorn; N. O. Moberg, tenor; Andr. Kuven, bass. Nye medlemmer første året var John O. Tøsdal, Hans. H. Moberg, Karl Andersen, Thomas J. Os, og O. O. Moberg. De øvde flittig fremover vinteren og våren, og om sommeren hadde de sin første opptreden. De var i N. O. Moberg sitt bryllup 12. august 1902, og numrene de spilte ble "roste og anseede for vellykkede".

Økonomien skapte straks vanskeligheter. De arrangerte flere "kurve- og pakkefeste" i løpet av året. Inntekten på de to beste var 20-30 kroner. "De andre har givet et forholdsvis ringere udbytte."

I 1903 "besluttede man paa grund af den gode skjøiteis at afholde skjøitekabløbning, hvilken ogsaa blev holdt i januar på Bankkjønnen. Tilslutningen var bra, efterdi saadant er nyt her og 14 deltog. Vi havde den glæde at Hans H. Moberg tog 2.den pr". Dette er sannsynligvis det første idrettsstevne i Os, utenom skytterstevnene. "14. februar havde vi kurvefest på Valle, som blev meget rost, da musikken spillede mange vakre nummer. Inntækt kr. 18.90."

Fanejunker Nilsen hjalp dem utover våren med nye noter og instruksjon. Og 15. juni 1903 ledet han musikken på et ungdomsstevne i Strandvik. Dette er det første vi hører om at foreningen opptrer utenbygds. I november ble der holdt en basar med ca. 100,- kr. i inntekt. Og referenten skriver: "Musikkforeningen kan nu glæde sig over at være næsten skyldfri og i besiddelse av nye og gode instrument."

17. mai 1904 spilte de i hovedprosesjonen og om kvelden i det nye lag osingen. "Ved midsommertid holdt foreningen en kurvefest i laget Osingens lokale. Det var den simpleste fest vi har havt, den bragte kun tab."

20. november 1904 ble John Tøsdal ny formann, mens N. O. Moberg gikk over til å være instruktør. Og på dette møtet hører vi første gang snakk om å bygge eget hus. "... nu haaber vi at det kan blive alvor med at kjøbe grund og bygge eget hus." Husspørsmålet var vanskelig. Til øvelsene måtte de ta til takke med mangt. De grupperte seg om en parafinlampe på kommuneloftet og der var så trangt at når bassen tok et kraftig fortissimo, blåste han nesten ut lyset. En tid holdt de til i et uthus ved Kuvenstasjonen, temmelig kaldt vintersdagen. Når de skulle oppføre skuespill eller holde korgefester, måtte de leie seg inn hos en eller annen som hadde en stor stue.

I 1909 begynte en del kvinner og menn å spille sammen på fiolin: Daniel Grindevoll, Ole L. Moberg, Andreas Lyssand, Gina J. Os, Ingeborg Tvedt, Petra Engen og Ole Tøsdal. Ingenting er nedskrevet om denne foreningen, men vi vet at de drev samspill med Grindevoll som instruktør.

Samme år ble også Os Strykemusikk startet. Og nå skal vi holde oss til referatboken:
"En dag i februar måned samledes fem håndfaste karer av Os' håbefulle ungdom hos smed Karl Andersen på Osøren, for at drøfte et interessant tema, nemlig at danne en strygemusikk forening. Disse karle var S. Appelthun fra Voss, pakter på prestegården i os, Lars Tøsdal, konduktør på Osbanen, Karl Andersen, smed på Osøren, hans broder hjulmaker Gustav Andersen, begge fra Nesttun, samt en liten snurrig motorbåtfører, L. N. Nicolaysen fra Osøren."

Møtet ble opptaket til Os Strykemusikkforening. De kjøpte en cello, en bratsj og en fløyte. Og litt senere kjøpte de én og lånte en fiolin. Ingen hadde den minste erfaring. De fikk "undervisning pr. telefon av Einar Kaland, og ved felles indre selvstudium gik det over forventning fremover", skriver referenten.

Øvelseslokalet var hos Lars Tøsdal på Os jernbanestasjon. "Prisen pr. år hos han var gratis, og var det billigste vi kunde få det her i Os." På åpningsfesten i "Fjellheim" traff de sammen med det andre strykemusikklaget, og ble enige om å slå de to foreningene sammen. Dette ble gjort, og Grindevoll ble foreningens instruktør.

Der var uoverensstemmelser mellom strykemusikken og hornmusikken, ser det ut for. "En prøve havde nu været optaget paa at faa leiet os ind i "Fjeldheim" med vore øvelser, men dette viste sig dessverre umulig. Den aller største årsak til dette var vrangvilje hos husstyret. Av disse karer som bestaar av en del medlemmer av hornmusikken og en del av turnforeningen, blev den sorte aand malet paa veggen i meget sterke farver; for dette kan med bestemthed siges, at disse foreninger er udrustet med meget dyktige kunstnere; i ornament af den slags dekorationsarbeider. Av forannevnte og mange andre grunder lykkedes det disse høie herrer at trenge de nye bildende kunstnere i Os paa porten og dermed var den fare avverget som nu var begynt at vise sig paa den kunstneriske horisont."

Arbeidet gikk videre til tross for at "året 1913 gikk ind med regn, regn, regn samt et ustanselig regn. Dette regn virker ganske meget paa fiolinene".

Men så hadde ikke instruktør Grindevoll anledning å være med lenger. Og ifølge referenten har der nå vist seg forskjellige vanskeligheter. Det ser ut for at foreningen har vært utsatt for bakstreverne, og etter å ha fremsatt forskjellige hypoteser, slutter han med følgende: "Hvis dette er tilfælde, vil jeg ønske at likesom solen ikke gjør forskjell på hvidt og sort, ondt og godt, var det at haabe at vore violiner matte magte at gjøre det samme."

1918: "Lenge har nu Os Strykemusikk havt ferie, siger og skriver 5 år, og i en ynkelig forfatning fandt jeg de resterende instrument tilbage, nogen her og nogen der." Det er den utrettelige Nicolaysen som atter en gang setter arbeidet i gang. Besetningen ble nå slik: Kristian Lyssand, bratsj, Johan Fretheim, Sverre Nicolaysen og Karl Midtbø, fioliner, og L. N. Nicolaysen, cello. Så kom Sigurd Bugge med og litt senere Torbj. Lien, fiolin, og Mons Lyssand, klarinett, "og ikke at forglemme vor ven Per Lyssand med fløite".

"Året 1919 begynder med godt håb og godt mod. Vi har fått indbydelse til at spille gratis på to fester." De gamle navn blir etter hvert borte, men nye kommer. Foreningens stifter og drivende kraft til nå, Lars N. Nicolaysen, reiste fra Os i 1923. Han hadde med sin ukuelige optimisme og sitt aldri sviktende humør vært foreningens ankermann i alle år. Av nye medlemmer på denne tid må nevnes Henrik H. Lyssand og i 1926 Lars M. Moberg og Henrik M. Lyssand. I denne periode gjorde Sigurd Bugge et stor arbeid for foreningen. Han lærte opp nye folk, han var formann og kasserer i én person. Han skaffet også nye instrumenter, blant annet kontrabass. Med sin ukuelige optimisme og utrettelige arbeidskraft la han i denne tid grunnlaget for at det orkesteret som nå etter hvert vokste fram. Våren 1930 sto disse i foreningen: Henrik H. Lyssand, Lars Moberg, Sverre Nicolaysen, Ivar Tvedt, Nils Hauge, Johs. Lyssand, Sigurd Bugge, Bjarne Lyssand, Harald og Henrik Lyssand. Og detter år gikk Os Strykemusikk in i Os Musikkforening.

I 1910 gikk Os Musikkforening for alvor i gang med å bygge eget hus i samarbeid med Os Turnforening. De arbeidet først opp tomt ved Kuvenstasjonen, men solgte den og flyttet til "Fjellheim"-tomten. Referenten skriver: "Grunnen kjøpte vi av Hans E. Moberg for 200 kroner, som vi fant var nokså rimelig kjøb, da den lå så centralt, især for musikkens vedkommende, da vi fant ut at vi kunde drage folk til oss med vores lokkende toner." Huset ble åpnet med stor fest 26. februar 1911.

Fra nå av går foreningen inn i en ny epoke. Historien for de neste 10 årene er ikke fylt av store hendelser, men preget av jevnt arbeid og godt kameratskap. Ved alle festlige anledninger møtte de opp. Om det var fester, basarer eller karneval, måtte "musikken" være med. For ikke å snakke om 17. mai. År etter år kom de igjen, i sol som regn, og "Kristiansands Skytterlagsmarsj" klang lystig i vårdagen.

Betaling for opptreden hører vi sjelden om. Det kunne eneste være noen flasker øl til "den søttende". De hadde det festlig. De var "muntre musikanter" i ordets beste betydning, og den koselige, gemyttlige tone som disse karene førte med seg, har siden satt sitt preg på foreningen. Etter forholdene var det musikalske heller ikke dårlig. Flere av medlemmene hadde gjennomgått en god skole i det militære, og selv om prestasjonene ikke nettopp var oppsiktsvekkende, lå de på et sunt og ordentlig nivå. Lite ble nedskrevet. Det eneste som er regelmessig ført er regnskapet. Noe styre kan vi ikke finne, men et og annet år hadde de "generalforsamling" på en øvelseskveld og gjenvalgte formann og kasserer (henholdsvis A. Kuven og P. Songstad) med "akklamasjon".

Vi har et kassabilag fra den tiden der det står: "Herved anvises beløpet til utbetaling. Andr. Kuven, formann" og under i parentes: "livsvarig". Andr. Kuven var med fra starten og holdt ut i nærmere 30 år, de siste 20 som formann. Med sin hyggelige måte å være på og sitt gode humør har han en stor den av æren for at forholdet i foreningen var så godt.. Og så må vi fremheve en mann til, nemlig kasserer P. Songstad. I denne perioden da det organisasjonsmessige ble tatt så lett, er han foreningens faste punkt.

Takket være Songstads samvittighetsfulle arbeid kan vi følge foreningens liv og virke disse årene også. Å regne opp alle arrangementer foreningen medvirket til vil føre for langt. Men vi nevner en hyggelig tur til Ole Bulls utsikt den 20. juni 1920. I 1923 spilte de på et stort ungdomsstevne i Lysefjoreden og i 1924 på et lignende på Søfteland. Dette året fikk foreningen et nytt medlem. Det første nye på 10 år, nemlig Henrik M. Lyssand. Året etter kom Ivar Tvedt, Harald Lyssand og Erling Mortensen med. Litt senere Johannes Tvedt. De innvarsler et nytt avsnitt i foreningens historie.

I 1926 var foreningen en tur til Rosendal på Hordaland Musikklags første stevne, og i 1927 deltok de på H.M.s andre stevne på Nesttun. Dette året nådde foreningen et høydepunkt, men det ble på en måte den gamle gardes avskjedshilsen. For allerede året etter begynte det å rakne. Sykdom og andre vanskeligheter spilte inn. Det viste seg umulig å få foreningen samlet øvelseskveldene, og når Mons Lyssand etter nærmere 20 års arbeid ga opp, fikk foreningen et kraftig tilbakeslag. I mellomtiden hadde "småkarene", som det heter i bøkene, under Henrik Lyssands ledelse, fått i stand et lite guttekorps i speidertroppen. De fortsatte under gamlekarenes formynderskap og foreningen var reddet. 17. mai 1929 var gamlekarene med for siste gang, og året etter inntraff en stor begivenhet, da Os Strykemusikkforening gikk inn i foreningen, som heretter får to avdelinger: Hornorkesteret og Strykeorkesteret.

Etter 1930 går foreningen inn i en ny epoke. Forholdene ble nokså meget endret. Først og fremst ble jo foreningen større. Og da den dessuten fikk to avdelinger, måtte arbeidet omlegges. De første år var litt vanskelige på grunn av at begge avdelinger hadde fått til vane å ta det organisasjonsmessige temmelig lett. Men etter hvert kom det orden i sakene og foreningen arbeidet seg stadig oppover.

Mons Lyssand sluttet som instruktør for hornorkesteret i 1928, men allerede året etter ble han med igjen som leder av strykeorkesteret. De fikk etter hvert med en del blåsere: fløyte, klarinetter, trompeter og basun, og hadde sammen med Os Mannskor mange minneverdige opptredener.

Fra høsten 1930 overtok Ivar Tvedt ledelsen av hornorkesteret. Har arbeidete iherdig med opplæring av nye folk, og fikk i løpet av få år orkesteret på fote igjen. Fra 1934 sto han som formann i 6 år på rad, og foreningens store fremgang og vekst i denne tid, er først og fremst hans fortjeneste.

Brann
Høsten 1936 brant "Fjellheim" ned til grunnen. Det var selvsagt et hardt slag. Heldigvis hadde medlemmene de fleste instrumentene med seg hjem, og Ivar Tvedt fikk i siste liten reddet ut kontrabassen og trommene. Musikkarbeidet kunne fortsette under vanskelige forhold. Arbeidet med å reise huset på nytt ble straks satt i gang, og 5. februar 1938 ble det nye "Fjellheim" åpnet med stor fest. Musikkforeningen hadde for anledningen slått begge avdelinger sammen til et stort orkester, som under Mons Lyssands taktstokk åpnet festen med Lindemanns Kroningsmarsj. Høsten 1938 sluttet Mons Lyssand som dirigent. Han var den siste av "gamlekarene" og hadde vært med i foreningen i 30 år, de siste 27 som dirigent, og hele tiden gratis. Henrik Lyssand overtok ledelsen av strykeorkesteret.

Så kom 9. april 1940. Arbeidet ble avbrutt for en kortere tid, men kom snart i gang igjen. Og året 1941 står i 40 års-jubileets tegn. Foreningen markerte 40-årsdagen med en festlig konsert i "Fjellheim" lørdag 22. november. Hornorkesteret ble dirigert av Ivar Tvedt og strykeorkesteret av Gunnar Halseth fra Harmonien i Bergen. Os Mannskor assisterte under sin dirigent Henrik Lyssand. Og dessuten ble Edv. Griegs "Kvad" og "Landkjenning" oppført for kor og orkester med Einar Handeland og Johs. Tvedt som solister og under Gunnar Halseths ledelse. Til slutt dirigerte foreningens gamle dirigent Mons Lyssand, fedrelandssangen.

Jubileumsfesten ble avviklet lørdagen etter, 29. november, på Solstrand hotell. På festen overrakte en av gamlekarene, fabrikkeier Kristian Lyssand, foreningen en førsteklasses trekkbasun som gave. Og av fabrikkeier Gerhard Berg og frue fikk foreningen 2000 kr.

Krigsårene var på mange måter vanskelige, men allikevel er det alle de festlige opptredener som foreningen hadde i denne mørketiden vi husker best. Nettopp i disse vanskelige år var det at det for alvor gikk opp for osingene hvilket aktivum de har i sin musikkforening.

Av større arrangementer senere må nevnes Landskytterstevnet i 1947 og Osmønstringa i 1949. Ved begge anledninger ble en del av programmet kringkastet over riksnettet.

Fra 1946 har hornorkesteret deltatt på alle Hordaland Musikklag sine stevner. Dessuten på Landsstevnet i Bergen i 1948 og i Oslo i 1951. Ved mange anledninger har foreningen samarbeidet med andre lag i Os, f.eks. da de populære Os-revyene før krigen ble oppført sammen med Os Ungdomslag og Os Turnforening. Mange konserter er blitt arrangert i samarbeid med Os Mannskor og Os Blandakor. I 1951 ble sangens og musikkens dag feiret i samarbeid med Nore Neset Songlag, Os Blandakor, Os Mannskor, Betania Songlag og Lysefjorden Musikklag.

Men den foreningen det har vært størst samarbeid med er Os Turnforening. I 40 år har turnforeningen og musikkforeningen eid "Fjellheim" sammen, og mangt et svettetak har de tatt side om side. I dag står "Fjellheim" som et flott eksempel på hva man kan utrette ved å løfte i flokk.

Janitsjarorkesteret tjuvstarta jubileumsfeiringa i 1951 med å presentera seg i nye uniformer på 1. mai-spelinga og med deltaking på Amatørmusikkorpsenes Landsstevne i Oslo
30/6-2/7. Men haustsesongen vart den travlegaste. Jubileumsopplegget med å få "Harmonien" til bygda vart lagt merke til i jubileumsmarkeringa. Jubileumskonserten vart halden i "Fjellheim" 3. november.

Musikkselskapet "Harmonien" sin konsert i "Fjellheim" 25.11.1951 var ei oppleving av dei store. Mykje arbeid vart lagt ned for å få konserten til, m.a. måtte scenen byggast ut for å få plass for alle musikarane.

Morgenavisen 27.11.1951:
"Begeistret Olav Kielland om ferden til Os: Jeg tillot meg i en tale under det festlige samvær etterpå, der ordføreren i Os, representanter den jubilerende foreningen og for Harmoniens styre var tilstede, å komme med forslag om hvorvidt det kunne være en tanke å legge Harmoniens konserter til Os inntil Bergen har et brukbart konsertlokale å by på".

Musikkskulen
Ei anna viktig hending dette året var musikkskulen. Våren 1951 vart det sett i gong eit notekurs for 25 gutar i alderen 10-15 år med Henrik M. Lyssand som leiar. I september same året fekk 18 av gutane utlevert instrument, og undervisninga vart sett i gang. Henrik M. Lyssand reiste til Amerika sommaren 1952. Dette var ikkje berre eit tap for musikkforeningen og musikkskulen, men like mykje for korarbeidet i bygda. Dessutan hadde Henry A gloppen sagt opp som dirigent for janitsjaren (kom tilbake i 1955).

Janitsjarorkesteret fekk musikkaptein Konrad Grimstad som dirigent medan Harald Søreide heldt fram i "Stryken". I årsmeldinga 53/54 heiter det m.a. at: "den årlige marknaden og kabareten, samt de offentlige danser som har vært holdt av foreningen, har vært godt besøkt, således at året har vært godt økonomisk." Inntektssida viste ca. kr. 18.000,- medan utgiftene var ca. 13.000,-.

Tida vidare gjekk med god drift og med dei same dirigentane, og arbeid og oppdrag gjekk på det jamn, men i 1957 fekk foreningen oppdraget med å stå som arrangør for Hordaland Musikklag sitt stemne i 1958. Same året kom Henrik M. Lyssand attende frå Amerika, og tok opp igjen sitt arbeid i musikkforeningen og i musikklivet i bygda elles.

Salongorkesteret arbeidde godt desse åra med kring 20 medlemmer. Harald Søreide hadde som dirigent eit godt grep på utviklinga, og orkesteret hadde mange oppdrag.

Etter sjølv å ha stått for arrangementet med Hordastemnet, var det meir "sutalaust" å vera deltakar på landsstemnet i Stavanger. Janitsjarorkesteret tok del i oppmarsj og fellesnummer, og vi hadde med våre bunadkledde damer "som gjorde et absolutt fordelaktig inntrykk".

Dette året representerte Odd Lyssand H.M.L. på landsmøtet for Norges Musikkorps Forbund, og vart vald til landsstyremedlem og medlem av forbundet sitt forretningsutval.

Damegruppa
Frå 50-årsjubileet kom damegruppa skikkeleg godt i gang med sitt arbeid, og vart til stor hjelp og støtte for musikkforeningen. Dei fleste var ektefellar av medlemene, nokre også aktive. Gruppa vart rekna som ein eigen del av musikkforeningen, var heilt sjølvstendig og la fram eiga årsmelding og rekneskap. Arbeidet gjekk stort sett ut på det praktiske plan som å driva kafe på dansane, barnefestar i "Fjellheim", hjelp til årsmøte, medlemsfestar, stemne og jubileum m.v.

60-åra vart ein stabil og god periode for begge orkestra med oppdrag både innabygds og utabygds. På slutten av 50-talet hadde ein realisert utbygginga av "Fjellheim" med vaktmeisterbustad og ein liten øvings-/møtesal, slik at det blei litt betre plass til alle aktivitetane som både turnforeningen og musikkforeningen (og andre) hadde.

Dansetilstelningane i "Fjellheim" var hovudinntekta. Denne perioden hadde "Fjellheim" si topptid som danseplass. Gjennomsnitt selde billettar låg jamt over 700 pr. gong. Med så stort innrykk sette det krav til ei kvar tid å ha nok godkjende vakter.

Musikalsk sett hadde begge orkestra ein fin periode der medlemstalet i janitsjarorkesteret svinga mellom 33-39 og i salongorkesteret mellom 22-25 med ein relativt jamn oppdrags- og arbeidssituasjon.

I 1967 gav Henry A. Gloppen seg etter over 20 år som dirigent for janitsjarorkesteret. I Gloppen si tid utvikla korpset seg til å bli eitt av dei fremste i fylket ikkje minst på grunn av den profesjonelle innstillinga han hadde til musikken, og evna til å få medlemene til å yta sitt beste. Han visste å setja krav, lærte snart kva den einskilde var god for og fekk eit uvanleg godt forhold til musikklivet i bygda. Med gode kontaktar og godt styrearbeid lukkast det å få Ragnar Maalen - kjent trombonist frå Harmonien - til å ta ¨på seg oppdraget. Det vart eit godt val.

Konkurransar
På slutten av 60-talet kom spørsmålet opp om å delta i konkurransar, og det var nokså delte meiningar. Landsstemnet i Trondheim i 1970 var lagt opp som finale i eit landsomfattande kvalifiseringsprogram, og korpset bestemte seg for å satsa på denne kvalifiseringa. Dirigent Ragnar Maalen, og 35-36 ivrige medlemer jobba jamt med førebuingane til første "nålauga" som var distriktskonkurransen i Bergen 23. mars 1969. Vi var melde på i 2. divisjon og hadde 4 sterke bergenskorps å konkurrera med: Dragefjellet, Årstad, Lungegaarden og Fortunens Musikkorps. Resultatet vart at vi vart beste korps med høgaste poengsum både for plikt- og sjølvvalt nummer (90) med god margin til neste, og dette førte oss vidare i konkurransen.

For å stimulera medlemene til vidare innsats, vart det arrangert ein vårtur til Vik i Sogn med konsert der 10. mai. Begge orkestra var med og det gjekk med tog til Voss og vidare med buss over Vikafjellet. Vi tok inn på Hopstock Hotell. Konserten med begge orkestra som deltakarar vart halden i Flatbygdi skule. Plakatane som skulle opplysa om konserten var ikkje komne fram, så janitsjarorkesteret tok ei lita "oppvarming" i hotellhagen slik at vi fekk samla nokre vikjer til konserten. Begge orkestra var nøgde med sine prestasjonar, ikkje minst janitsjaren som på kort varsel hadde fått Sigmund Mjeldheim som vikardirigent då Ragnar Maalen ikkje kunne vera med.

At vi hadde greidd 1. steg på vegen til Trondheim var sjølvsagt svært stimulerande, og arbeidet resten av våren gjekk fint og alle var innstilte på Landsdels-semifinalen i Haugesund 30.11.1969. Det var ekstraprøver og gruppeprøver. Etter konkurransereglementet skulle vi stilla med 2 sjølvvalde nummer, og for vår del vart det Johs. Hansen sin "Østerdalsrapsodi" og "Morgen, middag, aften" ouverture av Franz von Suppe.

Vi fekk prøvespela i lokalet laurdagskvelden. Søndag føremiddag var det avspeling av pliktnummeret, og 4 korps konkurrerte om dei 2 plassane til landsfinalen. Vi spelte som siste korps og hadde ei viss kjensle av at vi hadde spelt opp mot vårt beste. Ventetida fram til dommaravgjerda var lang, men resultatet utløyste ellevill glede. Vi hadde vunne!
Og ikkje berre det, men vi fekk også som einaste korps 1. ærespris med 112 1/2 poeng!
Det var eit resultat som ingen hadde våga å håpe på, og det var ein glad og stolt formann Odd Lyssand som kunne gå fram og ta imot diplom og premie.

Før vi forlet 60-åra, må vi ikkje gløyme GRIEGHALL-aksjonen som vi deltok i i 1969. Her var amatørmusikklivet med å samle inn pengar som grunnkapital til nytt konserthus i Bergen. Vi selde gåvebrev og gav inntekta frå utekonserten på Osøyro 5. juni til aksjonen.

Jubileumsåret 1971 vart eit godt høve for janitsjarorkesteret til å "revansjera" seg etter landsfinalen da vi fekk spela inn eit program til "Janitsjarhalvtimen" i NRK. Opptaket vart sendt hausten 71. Jubileumsfesten var halden i "Fjellheim" laurdag 13. november. Dette året gav Ragnar Maalen seg som dirigent etter å ha gjort ein kjempeinnsats for å forbetra dei musikalske prestasjonane i janitsjarorkesteret. Sigmund Mjeldheim overtok.

Ungdomskorps og storband
Styret var oppteken med å finna løysing på korleis ein skulle "fanga opp" medlemer frå skulekorpsa. Etter samtaler med styra i Nore Neset skulemusikk og Os skulemusikk vart det skipa eit Ungdomskorps. Arne Moberg tok på seg dirigentjobben. Dette året vart også eit storband etablert der flesteparten av medlemene var frå janitsjarorkesteret, supplert med bass og gitar. Storbandet vart seinare eiga gruppe.

Jan Høie tok over som dirigent i janitsjarorkesteret hausten 1972 og vi deltok igjen i musikkonkurranse (landsfinale i Bergen). Denne gongen vart det 2. plass med 77,5 poeng.

Dei første 70-åra gjekk med jamn og god drift. Hovedinntekta kom framleis frå dansetilstelningane i "Fjellheim", men i 1975 forsøkte vi oss òg med Bingo-kveldar i samarbeid med Os Turnforening.

Mange av medlemene spelte i ulike grupper, m.a. hadde Henrik Lyssand arrangert og skrive for ei gruppe av fiolin/bratsj, cello, fløyte, klarinett og horn. Gruppa fekk ein avleggjar i ei rein blåsegruppe (septett) som Henrik komponerte musikk til.

Jubileum i Tyskland
Den gode aktiviteten i 1975 var ein fin opptakt til jubileumsåret 1976. Ragnar Maalen var komen attende som dirigent for janitsjarorkesteret, og interessa var på topp - for det skulle bli tur til Tyskland!

Med Lars Skorpen og Geirstein Mildestveit i spissen hadde komiteen lagt ned eit grundig arbeid. Reisefølgjet var på 80 personar som fekk ein minnerik rundtur med mange konsertar (og diverse anna) gjennom Tyskland.

Etter så kraftig "utlading" som tysklandsturen var, var det tregt å få janitsjarorkesteret i full fart igjen, men Ragnar Maalen greidde å driva fram gløden igjen. Jubileumskonserten i "Fjellheim" 5. november gjekk for nesten fullsett hus. Henrik Lyssand hadde skrive ein Festpolonese til janitsjarorkesteret, eit høgdepunkt på konserten. Men korpset kunne mønstra eigne solistar som Inge Brækhus på trombone, og spesielt artig var det at korpset hadde fått med 2 av sine tidligare slagverkarar, som no var profesjonelle - Paul Hægland og Trygve Wefring.

Våren 1977 fekk foreningen "Bygdaprisen -76" den første som var utdelt frå Os kulturstyre for den innsats foreningen har vist i kulturlivet i Os. Som kvittering reiste janitsjarorkesteret til Hamar i slutten av juni - og fekk 1. ærespris - 2. plass i 2. divisjon i Landsfinalen for janitsjarorkester.

Det var stor aktivitet i foreningen i slutten av 70-åra. Unge krefter i styret med kreativitet og pågangsmot. Os Musikkforening markerte seg sterkt i arrangementet "Fritio i os" i oktober 1978. Vi hadde hovudansvaret for revyen "Sjå på navlen min". Storparten var sett i pennen av Bernt Kristiansen. Dei fleste aktørane var rekrutterte frå Os Musikkforening. Førre gong foreningen var medansvarlig for ein revy var i 1938. Det morosame var at fleire aktørar frå den tida var med no og - Karla Særvold, Alfred Nøss og Lasse Kristiansen. Etterspurnaden av billettar var enorm, og det vart selt 7 fullsette hus med ca. 400 billettar på kvar førestilling. "Fritio 78" arrangerte òg ein festkonsert med komposisjonar av Henrik Lyssand. Æresmedlem Henrik i Heien vart tildelt bygdaprisen for 1978!

Musikalen "Litt av ein mann og mykje til kvinnfolk" vart sett opp i Fritio 1979 og "Da e'forskjel på Skit å Kanel" i 1981. Musikkforeningen hadde hovudansvar - stilte med ei rad aktørar på scenen, orkester i grava og hjelpepersonale - alle gjorde ein kjempeinnsats.

I 1978 gjekk Promilleorkesteret til filmen. Det var trong for eit "passe falskt hornblæs-orkester" til innspelinga av "Fruen fra Havet" på Lysøen og på Sotra. "Fruen fra Havet" vart for Os Musikkforening nesten som olja i Nordsjøen for Noreg! Vi fekk bra honorar og avtale om eit lite drypp kvar gong produksjonen vart seld og vist i utlandet.

Me vann kretsfinalen i Askøyhallen i februar -77. Så bar det til Hamar i juni same året. 29. mars i 1981 deltok me i Hordakorps konkurransen, for første gong i 1. divisjon, og vi oppnådde ein fin andreplass.

I heile 1980 og vårsesongen 1981 var det omtrent ingen aktivitet i "Stryken". Men hausten 1981 kom "Nye-Stryken" i gang for fullt med 15 medlemer - og Karl Ole Midtbø som dirigent. 8. november var det jubileumskonsert for nesten fullsett hus.

"Fjellheim"
"Fjellheim" hadde vorte ei tyngre og tyngre bør for OT og OMF. Det hadde lenge vore vanskeleg å driva huset på lønsamt vis og å greia vedlikehaldet. I 1980 fekk vi laga eit framlegg til nytt kulturhus i tilknyting til "Fjellheim". Formannskapet takka for framlegget, men hadde ikkje høve til å engasjera seg. Johannes Tvedt, Nils J. Lund og Mette Samdal fekk hausten 1982 i gong eit støttelag - "Gubbelaget". "Fjellheim vart seld til Os kommune i 1989, og pengane kom vel med for dei tidlegare eigarane.

Til topps
I 1980-åra var nok ein periode som janitsjaren må rekna som det musikalske høgdepunktet i si no 100-årige verksemd. Heile våren 1983 jobba OMF intenst mot ny Hamar-festival. Karl Ole Midtbø var ein drivande dirigent. Dette var ein internasjonal janitsjarfestival så me vart verande i 2. divisjon. Pliktnummeret var "Fanfare and Allegro" av Clifton Williams og "Third Suite" av Robert E. Jaeger. Me vann vår klasse med 92,8 av 100 oppnåelege poeng! Dette gav meirsmak - og den 26. november bar det i veg til Noregsmeisterskap for janitsjar. Me syntes framleis me høyrde heime i 2. divisjon. Me hadde lokalpressa med oss - og onsdag 30. november stod det å lesa i Midthordland:

Hurra - me vann!
Dei hylte, dei song, dei lo - og "gamlegutta" Henriken, Ivaren og Nilsen svelgde og svelgde! Men 92,4 poeng gjekk dei 58 musikarane i Os Musikkforening og dirigenten Karl Ole Midtbø sundag til topps i Noregsmeisterskapen for janitsjar, 2. divisjon.

I løpet av 1984 og -85 hadde talet på musikantar i janitsjaren kome opp i ca. 65 faste medlemer! Karl Ole sitt ry som ein framifrå musikalsk leiar - var nok den viktigaste årsaka til tal og kvalitet i korpset!

I 1984 deltok me i Askøy Open - no i 1. divisjon. Det var to korps i divisjonen - me fekk første plass.
I 1985 deltok me i Hordaamatøren i Grieghallen og vann 1. divisjon med 92,5 poeng og 1. ærespris!

Noregsmeistrar
Midthordland - mars 1986:
Os Musikkforening og Karl Ole noregsmeistrar i janitsjar
Dei grein og dei lo. Det var mest ikkje til å tru - me hadde vunne! -Me er noregsmeistrar! Taket i Frimurerlogen i Trondheim løfta seg nesten då Os-musikarane skjøna at dei verkeleg hadde vunne NM i janitsjar 1. divisjon. Ein fantastisk prestasjon av dei 65 musikarane og dirigenten Karl Ole Midtbø.
Musikalitet, viruositet, intensitet - imponerande, sa domarane. Os fekk 92,7 poeng - og gjekk forbi Lillestrøm og Sagene som delte andreplassen.

Nordisk meisterskap i Åbo
Det er ikkje berre berre å vinna NM - det fører tradisjonelt vidare til nordisk tevling! Og me ville vera med til Åbo i Finnland. Økonomien sa noko heilt anna. Os Musikkforening spelte sitt "livs" beste konsert under Nordisk i Åbo. Den fantastiske innsatsen heldt til 2. plass. Osingane vart berre stått av regjerande europameistrar Rødovre Ungdomsorkester frå Danmark.

Begge gruppene i Os Musikkforening jobba godt utover i 90-åra. Una Eiken og musikkskulen tok initiativet til å starta "OrkesterVerkstad". Dette skulle vera eit godt rekrutteringsgrunnlag til salongorkesteret, og det samla entusiastiske musikarar i alderen 7 til 75 år! På årsmøtet i 1992 vart også Juniororkesteret med vidarekomne strykarar frå musikkskulen knytta til Os Musikkforening. Dette orkesteret vart også drive av Una Eiken, som såleis hadde hand over heile orkesterdelen - Stryken, juniororkesteret og OrkesterVerkstaden.

Michael Süssmann overtok juniororkesteret, og Una Eiken dreiv vidare med OrkersterVerkstaden. Una Eiken var dirigent for Stryken fram til november etter FRITIO-konserten. Deretter overtok Geir Atle Stangnes og så Per Sandberg.

OrkesterVerkstaden vart berre gjennomført ein gong etter at Una Eiken slutta som dirigent. Eit uheldig omstende var at Os Musikkforening ikkje lenger såg seg syn med å oppretthalda samarbeidet med Os Juniororkester - i form av støtte til dirigentløn ved kjøp av tenester hos musikkskulen. Dette førte til at foreldrestyret fekk problem - Os Juniororkester "døydde langsamt bort" utover 1998-99.

Stryken hadde ingen aktivitet frå hausten 1999. Musikkskulen prøvde å få til strykesamarbeid med Kongshaug Musikkgymnas, men først våren 2000 kom samspelsamarbeid i gang. 31. mars 2001 var det nye strykeorkesteret med på kulturkveld på Kongshaug. Dirigent var Jan Magne Steinhovden.

Stabilt
Åra etter jubileet i 1991 var stabile år for foreningen både musikalsk og økonomisk. Pengane frå salet av "Fjellheim" gav oss økonomisk tryggleik. Janitsjaren hadde heile 1992 hatt Christer Bergby som dirigent. Han hadde planar for korpset og satsa mykje for å få det heile til å fungere godt. Han laga saman med musikkutvalet i 1991 ein 5-årsplan som var til stor hjelp for å halda kontinuitet  og framgang i orkesteret. 1. juli 1993 deltok vi i janitsjarfestivalen på Hamar. Vi vart nr. 5 i 2. divisjon med 88 poeng. Christer Bergby var med Bergen Filharmoniske Orkester til Japan - så Karl Ole Midtbø var vår dirigent på Hamar.

Våren 1994 hadde vi framleis Christer Bergby som dirigent. Geir Mildestveit overtok frå hausten same året. Vi innleia samarbeid med Tysse Musikklag. Sesongen 1995/96 var vi så heldige å få Karl Ole Midtbø som dirigent. Vi starta med dei effektive "reis bort/kom i gang" -seminara. Dette har kvart år sidan gitt oss ein "pangstart" musikalsk og skapt gode sosiale relasjonar i korpset.

Avslutningskonserten på FRITIO -95 var ein spesiell konsert med ein "vanleg" del og ein filmdel. Under filmdelen viste vi "snuttar" frå kjende filmar. I tillegg viste vi ein film frå Os, laga av Oddmund Lunde.

Fram til 31, januar 1998 var Grieghall-vaktene vår hovudinntektskjelde. Det var stor ståhei og mykje avisskriving då styret i Grieghallen beslutta å hyra inn vaktselskap i staden for å støtta opp under fritidsmusikklivet i Hordaland. Deretter måtte vi tena pengar på vask i "Fjellheim, dugnad og cateringverksemd. Vi har òg jobba godt med vakthald og sal av mat under Blues & Jazz Festivalen.

Vi har hatt mange flotte konsertar i denne tida med Karl Ole og mange samarbeidspartar. Nyttårskonserten søndag 13.02.2000 med familien Sæbø/Neset og Marianne Wik var ei oppleving som vi og publikum seint vil gløyma.

Laurdag 18.03.2000 våga vi oss igjen i konkurranse - 1. divisjon - ved Askøy Janitsjar-Cup. Vi vann både konkurransen og festen etterpå!

Største kassasuksess har nok vore ABBA-showa - to til no - saman med Anne Leni S. Sæbø, Terje Neset, Tord Søfteland, Arne Hernes, Marianne Wik og Gina Aspenes.